Hyttedrømmen som brast

I går brast hyttedrømmen for oss! Vi fikk bekreftet våre verste mistanker - vi er nektet adgang til hytta som overnattings- og feriested - etter at Svein har feriert der gjennom barndom og ungdomstid. Hytter er til glede, men kan også splitte familier, som den har gjort for oss nå. I starten var det en familiehytte med Sveins besteforeldre som vertskap, og enkelte dager kunne 50 stykker være innom hytta på besøk, og hver centimeter av gulvet ble utnyttet til overnatting. Senere ble det Sveins foreldre som ferierte der i mange år, og de hadde selskap av barna sine. Siden 1986 har jeg vært med Svein hvert år, bortsett fra i 1989 da vi giftet oss, og hvert år som ungene har vært små har vi feriert på hytta.

For et par år siden førte sykdom til at Sveins foreldre ikke var på hytta lenger, så før sommeren 2007 fikk Svein og søknene beskjed om at nå var det de som skulle dele og bruke hytta, mens foreldrene skulle ta seg av det økonomiske. Det var selvsagt noe vi så frem til, for vi har hele tiden vært glad i hytta, på tross av mangel på strøm og vann, og med utedo - hyttelivet har sin helt spesielle sjarm! I løpet av sommerferien 2007 regnet vi nesten bort, og det ble nærmest flom på hytta, så vi var ekstra spente da vi dro nedover til sommeren i fjor.

Været skinte og vi fikk en aldri så liten overraskelse over de store byggemessige endringene hytta hadde gjennomgått gjennom vinteren. Flott var det blitt, men det undret oss at ingen hadde fortalt oss noe. Den første uka var det som vanlig litt grått og regn, og endringene på hytta bekymret oss litt. Inngangspartiet manglet overbygg, så det var en utfordring å få slagstøvler av og komme seg tørrskodd inn. Spiseplassen var fjernet, så frokosten på gråværsdagene måtte spises inne, og dessverre kom det en sjokoladeflekk eller to på det hvite sofatrekket som ikke var lett å fjerne. Men ungene frydet seg, Svein slappet av i sitt ferieparadis, og fiskelykken var stor.
Kattungene på fire måneder hadde vi med, og alt av knusbare ting ble fjernet så ingenting skulle bli ødelagt av de små. Men innimellom fiskespisingen lå kattungene i sofaen, men de kattehårene som ble liggende regnet vi med at en katteelskende familie ville akseptere. (Det var tross alt søsterens familie vi fikk kattene fra.) Da tenkte vi nok feil... Været ble etterhvert ekstra nydelig, og siden de andre søsknene var på ferie og opptatt med husmaling, ble vi værende. Foreldrene mine var innom, og søsteren min kom nedover for noen dager. Og hun kommenterte hvordan Svein så tydelig satte pris på å være ute i båten og fiske med ungene. Her var sørlendingen i sitt rette element!

Etter en flott hytteferie ryddet og vasket vi ekstra grundig. Vi ville gjøre alt pent etter oss, klart til neste familie som skulle på hytteferie. Men skal si vi fikk oss en overraskelse neste dag... Da tikket en sms inn til meg fra inngiftet svoger hvor han listet opp alt som var i uorden: Her var det kommet flekk på sofatrekk, de hvite ryene var blitt skitne, det lå smuler i komfyr og i brødskuff, og til og med servantene var møkkete! Vi kjente oss ikke igjen, og da vi ringte ned fikk vi vite den nye sannheten om hytta av Sveins foreldre: Den var gitt til søsteren uten at vi var blitt orientert på noe vis... I løpet av året har vi mange ganger tenkt hvordan det skulle bli med hytta framover, og Svein har ringt uten resultat for å høre når det passet at vi skulle komme nedover. I går fikk vi endelig svar: Svogeren har bestemt at vi etter vår "brøde" forrige sommer ikke får overnatte på hytta mer. Vi "får lov" til å komme inn på besøk, men får ikke overnatte.

Med 32 mils reise ned til Sørlandet tar man ikke en dags svipptur inn til hytta. Det er vanskelig for ungene å forstå at de ikke lenger får tilgang til hytte, båt og fiske. Mens resten av familien synes det er helt ok at ungene skal ta til takke med noen timer når onkelen gir dem lov.

Slik ble hyttedrømmen til et ødelagt familieliv. Men selvsagt - en politimann føler han skal straffe en liten nevø for å etterlate seg en sjokoladeflekk i sofaen, og en niese for kattungenes etterlatte kattehår. Jeg som mottok trusselen pr sms i fjor og har hatt mine opplevelser opp gjennom årene - er sint og sjokkert på ungenes og Sveins vegne - men overrasket er jeg ikke!

Men jeg finner meg ikke i "sannheten" om at vi etterlot oss en rotete og skitten hytte, når den var ryddig og ren, bortsett fra småting som vi enten overså eller ikke var herre over å få fjernet. Og som mor finner jeg meg ikke i at en familie behandler ungene mine som andrerangs eller tredjerangs mennesker som ikke er verdige til å komme inn på hytta de har vært glad i hele livet sitt. Og som kone finner jeg meg ikke i at mannen min skal behandles som en utstøtt av svogeren sin, med foreldre og søsken som stilltiende og passive vitner og deltakere. Skal det være slik, vil jeg ikke ha noe mer med den familien å gjøre!