Sokker til Pappa

Det er en nydelig høstlørdag, og i kveld skal vi feire 78 års dagen til faren min. I tillegg til noen kjøpte gaver har jeg strikket og heklet litt. Her er sokker som kan brukes både til turbruk, men også til nattsokker. Egentlig har jeg tenkt på den siste bruksmuligheten, for han har begynt å fryse på beina om natta på sine eldre dager. Derfor valgte jeg en litt lys og fin farge som kanskje passer til pysjen...

I tillegg får han heklete grytekluter og strikket kjøkkenklut. Riktignok uten kostene som er vist på bildet, for det har de fra før av. Tror det er vi som har gitt det i julegaver opp gjennom årene. Men strengt tatt tror jeg de foretrekker kostene i plastutgave...

Det er ikke greit å bli eldre og syk. Pappa er stort sett fysisk veldig frisk, men for åtte år siden la jeg merke til at han "falt ut" enkelte ganger. Jeg mistenkte at det var de første tegnene på alzheimer, men det tok mange år før diagnosen ble stilt. Det var vel for et par år siden, husker ikke helt. Det var et stort sjokk og en sorg for foreldrene mine å få det konstatert, mens jeg i flere år var inneforstått med dette. Pappa bor hjemme, og sykdommen utvikler seg dessverre. Han er fortsatt fysisk sprek, og på bursdagen hans torsdag gikk vi to på en skogstur. Mens moren min lå utslitt og sov et par timer.

Det sliter å ha den daglige omsorgen for en syk ektefelle, og det er begrenset hva slags tilbud om hjelp man får. Dagplass har han fått, men dessverre er den lite brukt. Tilbudet er kanskje ikke som de håpet på. Rart, men pleierne vil helst ikke slippe ut en sprek mann på tur. Han kan jo gå seg bort, og de har ikke tid til å gå med ham. Da er det visst bedre at han plasseres i en stol, eller blir satt til å ta av bordet. Han som blir dårlig fysisk av stillesitting, og gjør mer enn nok huslige ting hjemme ...

Hva det blir til nå vet jeg ikke. Men jeg håper det blir en løsning som både Mamma og Pappa kan leve med. Jeg håper ikke han ender passivisert, han som egentlig elsker uteliv og natur. Og som gjerne tar oppvasken og annet husarbeide så mye som han orker. Alzheimer er en vanskelig sykdom, spesielt følelsesmessig for de pårørende. Det er vanskelig når hallusinasjonene kommer, så han i steden for kona si ser en mann, og kanskje en mann til som vandrer rundt i stua. Jeg skjønner det er hjerteskjærende. Men klarer man å se det som sykdom, løsrevet fra ektefellen eller pappan sin, kan man kanskje lettere leve med det...