lørdag 19. september 2009

Sokker til Pappa

Det er en nydelig høstlørdag, og i kveld skal vi feire 78 års dagen til faren min. I tillegg til noen kjøpte gaver har jeg strikket og heklet litt. Her er sokker som kan brukes både til turbruk, men også til nattsokker. Egentlig har jeg tenkt på den siste bruksmuligheten, for han har begynt å fryse på beina om natta på sine eldre dager. Derfor valgte jeg en litt lys og fin farge som kanskje passer til pysjen...

I tillegg får han heklete grytekluter og strikket kjøkkenklut. Riktignok uten kostene som er vist på bildet, for det har de fra før av. Tror det er vi som har gitt det i julegaver opp gjennom årene. Men strengt tatt tror jeg de foretrekker kostene i plastutgave...

Det er ikke greit å bli eldre og syk. Pappa er stort sett fysisk veldig frisk, men for åtte år siden la jeg merke til at han "falt ut" enkelte ganger. Jeg mistenkte at det var de første tegnene på alzheimer, men det tok mange år før diagnosen ble stilt. Det var vel for et par år siden, husker ikke helt. Det var et stort sjokk og en sorg for foreldrene mine å få det konstatert, mens jeg i flere år var inneforstått med dette. Pappa bor hjemme, og sykdommen utvikler seg dessverre. Han er fortsatt fysisk sprek, og på bursdagen hans torsdag gikk vi to på en skogstur. Mens moren min lå utslitt og sov et par timer.

Det sliter å ha den daglige omsorgen for en syk ektefelle, og det er begrenset hva slags tilbud om hjelp man får. Dagplass har han fått, men dessverre er den lite brukt. Tilbudet er kanskje ikke som de håpet på. Rart, men pleierne vil helst ikke slippe ut en sprek mann på tur. Han kan jo gå seg bort, og de har ikke tid til å gå med ham. Da er det visst bedre at han plasseres i en stol, eller blir satt til å ta av bordet. Han som blir dårlig fysisk av stillesitting, og gjør mer enn nok huslige ting hjemme ...

Hva det blir til nå vet jeg ikke. Men jeg håper det blir en løsning som både Mamma og Pappa kan leve med. Jeg håper ikke han ender passivisert, han som egentlig elsker uteliv og natur. Og som gjerne tar oppvasken og annet husarbeide så mye som han orker. Alzheimer er en vanskelig sykdom, spesielt følelsesmessig for de pårørende. Det er vanskelig når hallusinasjonene kommer, så han i steden for kona si ser en mann, og kanskje en mann til som vandrer rundt i stua. Jeg skjønner det er hjerteskjærende. Men klarer man å se det som sykdom, løsrevet fra ektefellen eller pappan sin, kan man kanskje lettere leve med det...

6 kommentarer:

Monicas sa...

Heisann....så flotte lesta du skal gi bort...ja,dette er en trist sykdom å det er veldig vanskelig å stå på sidelinjen å føle seg hjelpeløs....håper helga blir god og flott med deg og dine takk for hyggelige kommentarer hos meg.....setter stor pris på det.klem fra nord

Evy sa...

Du har for det første en kjempefin blogg som jeg tilfeldigvis kom innom i morrest. Det var så mye interessant å lese så jeg måtte legge den som en favoritt som jeg kan stikke innom og følge med :-)

Jeg har en mor med Alzheimer og mandag flyttet hun inn på sykehjem. Idag har jeg kjørt bort sofa og tven til henne og diverse småting som hun kan ha der. Hun kunne ikke være hjemme lenger, fordi hun gikk ut og ikke fant hjem igjen. Gang på gang. Det er godt å slappe av og vite at det er noen rundt henne hele tiden. :-)

Stikker snart innom bloggen din igjen :-)

Jorunn's hobby sa...

Jeg føler med dere Heidi!
Vi hadde en god venn som fikk Alzheimer bare 48 år gammel... Han døde (av annen sykdom) ti år senere, og hadde da vært på sykehjem de tre siste årene. Hans kone syntes det var et forferdelig vanskelig valg å sende ham på sykehjem, men kunne ikke lenger ha ham hjemme. Han sto opp midt på natta og vandret rundt... og kunne også finne på å gå ut, så hun torde til slutt ikke sove.
Dette er skikkelig tøfft for dere, det forstår jeg.
Livet kan være forferdelig vanskelig...!

Tovepia sa...

Hei på deg;) Det er vel ikke uten grunn at Alzheimer kalles de pårørendes sykdom. Skjønner dette er tøft.
Flotte sokker du har strikket til din far.
God helg videre til deg og klem fra meg;)

Birgitta sa...

Hej! Det är inte lätt när föräldrar blir sjukliga och inte klarar sej helt själva. Hoppas att din pappa gillar strumporna du stickat till honom.
Ha en skön söndag.
Kramis Birgitta

Harmoni og nostalgi - Den Hvite Rose sa...

Det er trist når en nær og kjær får en sykdom som Alzheimers. Det tristeste er jo at de ofte selv også skjønner at noe er feil, at de begynner å bli litt "rare", men ikke helt skjønner hva det er. Det er her helse-Norge kommer inn, fordi vi har ikke annet enn sykehjem å tilby.Det fins ikke nok penger ( eller gjør det det?), det fins ikke nok pleiere til å gi de som trenger det et skikkelig tilbud.Puh, men jeg håper dere klarer å ha hyggelige stunder og ikke tenker for langt fram. Ta en dag av gangen, men jeg skjønner at det er tøft. Er såååå glad det ikke er meg som plutselig nesten får en fremmed i huset.Lykke til, håper han likte sokkene du så omsorgsfullt har strikket! Klem Jorunn