Det sto en liten løvetann...

... med sølevann til knes... Vi husker vel alle den koselige gamle barnesangen. Om den vesle gutten som plukket løvetann og tok med hjem til mamman sin.

For objektivt sett. Løvetann er en vakker blomst! Knall-knall gul, med hundrer av bittesmå kronblad. Vi burde vel glede oss over den, men der den står i grøftekanten kan vi vel alltids kikke på den med et lite smil. Men i plenen... Da må den bort! Ellers vitner det om dårlig hagestell.

Ja, jeg har fjernet masse løvetann alt i hagen, men den skrånende plenen på forsiden av huset er fortsatt fylt. Så i dag er det Svein som gjør jobben. Og snart ligger de triste i bøtta, tatt opp med roten. De små og store løvetennene...

Men løvetann kan gi oss gode minner også. Av små barn som plukker store løvetannbuketter, fletter seg løvetannkrans og danser rundtomkring.

Et av mine beste løvetannminner er fra drøyt to år tilbake da lille Tommeliten var ute i hagen de siste dagene av livet sitt. Han kunne ikke sette bena under seg, og lå i den vesle kurven sin. Karoline løp rundt i hagen og plukket løvetann, og flettet en liten pyntekrans som Tommeliten fikk i kurven. Jo, løvetann er vakkert!