I disse dager foregår en along på Trådsnella, moebiusalongen, hvor vi skal strikke vridde tubesjal. Flere er alt ferdig, men jeg henger litt etter. Alongperioden varer et par måneder, så jeg har fortsatt god tid. Alonger er spennende, og i fjor hadde jeg meldt meg på en along for å lage "Myrtles ruteveske". Og jeg som ikke kunne hekle... Det var en utfordring, men veska var jo så veldig fin. Så dette måtte jeg få til. Her er fortellingen om veien fra drømmen om å kunne hekle til ferdig heklet ruteveske. Hekleeventyret startet på en hytte på Sørlandet, og fortsatte langs bassengkanten i Platanias på Kreta...

Jeg lærte meg aldri å hekle som barn og ungdom, men drømte i mange år om å kunne kunsten. Og da den vakre ruteveska ble alongprosjekt i fjor sommer tok jeg sjansen og meldte meg på. Da oppskriften kom gjorde jeg spede forsøk, men fikk det ikke til. Så dro vi på hytta på Sørlandet, og der ble heklenål og garn kjøpt inn.

Til alt hell kom søsteren min nedover, og hun kan heklekunsten, og snart var jeg i gang. Da Sørlandsferien var over, hang et heklet gryteklutpar i staver igjen etter meg på hytta. Og gryteklutene var identiske med bunnen i veska. Så dette skulle vel gå...

Hjemme igjen samlet jeg sammen alt Mandarin petit-garn jeg hadde, kjøpte noe i tillegg, og så satt jeg ute i hagen og sprengheklet. Avreisen nærmet seg nemlig med raske skritt. Kvelden før avreise var bunnen klar, og halve første ruterad var også heklet. Og hekletøyet ble med som flyskrekkmedisin på veien ned til Kreta. Alt garnet fikk plass i en egen liten koffert, for det var ikke få nøster som jeg tok med meg...

Vel nede på Santa Helena på Platanias viste det seg at det røde flagget var oppe på stranda, derfor ble det bassengliv på oss de fleste dagene. Jeg rigget meg til og ungene hoppet i vannet. Første dagen ble resten av første ruterad heklet ferdig. Og neste dag hadde jeg gjort klar garn til neste rad. Ti ruter med to tråder i hver rute. Hele 20 nøster ble med meg til bassengkanten, og raskt merket jeg at trådene hadde en tendens til å floke seg sammen underveis i arbeidet...

Jeg gikk derfor til innkjøp av en stor balje og masse småposer. Og dette ble løsningen på mitt hekleeventyr ved bassengkanten. To og to nøster til hver rute ble puttet i hver sin pose. De fikk plass i riktig rekkefølge i baljen. Og så satt jeg med baljen på en liten krakk, og snurret den rundt etterhvert som jeg beveget meg utover i ruteraden. Veldig smart, og dermed holdt garnet seg også tørt, siden jeg unngikk at noen nøster ramlet ned på vått flisegulv.

Dagene gikk og ungene frydet seg. Og jeg heklet og heklet. Ved slutten av ferien hadde Andreas lært seg å svømme, og jeg innså at jeg skulle klare å få veska ferdig innen alongens frist. Det ble god timing, for de siste timene ved bassengkanten heklet jeg de siste maskene på kanten øverst.

En herlig Kretaferie var over, og med meg hjem i bagasjen hadde jeg mitt første store hekleprosjekt. Gjett om jeg var fornøyd! Og veska måtte såklart fotograferes i sitt rette element på flytemadrassene i bassenget.

Vel hjemme igjen, fikk veska en snor med perler tredd i kanten øverst. Og flere bilder ble tatt. Selvsagt med en gresk sarong som passende bakgrunn.

Dermed var den heklete rutevesken ferdig. Og siden originalen i alongen het "Myrtles ruteveske" etter alongsjef Zirkonas datter, Myrtle, måtte vår pusekatt Myrtel få teste ut veska.
Denne sommeren er den heklete rutevesken brukt flittig, og som de fleste som leser bloggen min vet... Heklenåla svinger jeg fortsatt!