Strandliv i Lido Adriano

Tirsdag dro vi fra Roma inn til flyplassen, og fikk hentet leiebilen vår for å starte på bilferien. Bagasjen fikk så vidt plass, de opplyser om antall kofferter, men de må være små... På vei ut ble vi nesten sperret inne i parkeringsanlegget, men en vennlig sjel fikset en billett så vi ikke mistet for mye tid. Gps'en virket ikke, men etterhvert fikk vi i gang kjørecomputeren. Men der var det umulig å legge inn adressen til hotellet. Så starten ble litt forsinket, og kjøreturen til Lido Adriano tok litt lenger tid enn beregnet. Vi krysset over til østkysten gjennom et fjellandskap med små landsbyer langs veien, men hadde ikke tid til å stoppe. Og så gispet vi omtrent da vi så den turkise sjøen åpenbare seg før vi startet veien nordover.

Veien til Lido Adriano slet vi også litt med, det ble en blanding av å følge kjørecomputeren, lese kart og spørre om hjelp underveis. Lido Adriano ligger forøvrig ca 5-6 mil nord for Rimini, og det var tilfeldig at vi valgte denne plassen på veien opp til Venezia. Med litt hjelp og en stor porsjon flaks fant vi fant fram leilighetsanlegget uten for mye problemer, og først så det litt stusselig ut. Jeg lurte på om vi hadde havnet ute på landsbygda, men hadde glemt hvor nærme stranda skulle være leiligheten. Stranda var flott og stor, og langs østkysten ligger strendene mil etter mil. Vi fikk badetøyet på oss, og utnyttet de siste soltimene før vi tok en middag på en strandrestaurant. Kveldssola gir alltid et utrolig vakkert lys, jeg synes alltid tiden rundt soloppgang og solnedgang er den beste tiden på strandferier. Vi hadde valgt å sitte ute, og snart inntok myggen oss, men personalet kom med myggspray og reddet oss - det virket umiddelbart.

Onsdag var stranddagen vår, så jeg sto tidlig opp og var på stranda ved syvtiden. Rigget meg til ved to parasoller, og etterhvert fikk jeg kontakt med personalet for å spørre om jeg kunne få en ekstra stol. Da hadde en del kommet på stranda i mellomtiden, og det viste seg at her var det forhåndsreserverte og -betalte plasser, så jeg måtte flytte meg. Det hadde vi ikke fått noe beskjed om da vi kom dagen før, og hadde vært kjekt å vite, for det var ikke så mange ledige plasser igjen, når vi skulle ha fire senger ved siden av hverandre. Forsåvidt et kjekt system, så slipper man kampen om solsengene tidlig på morgenkvisten, men hele stedet var nok mest tilrettelagt for langtidsferierende, og ikke skandinaver på korttidsopphold som oss. Et fåtall snakker engelsk, de fleste bare italiensk, så det er godt man har litt turisttysk inne, det var redningen i kommunikasjonen enkelte steder.

Karoline og jeg slang oss med på vannaerobic, så vi fikk morgentrimmen, og det kjentes godt i beina. Vannet var utrolig deilig og varmt, og alle badet masse, bortsett fra meg da som etterhvert holdt meg i skyggen.

Jeg fikk både strikket (Tove Fevangs sommerklut nr 2) og lest litt faglitteratur, og Svein fikset både frokost og lunsj på stranda ved å handle i den lokale Lidl-butikken. Det er kjekt både å spare litt penger på en såpass lang ferie, pengene flyr ut til mat, og i tillegg er det godt for magen med litt grovbrød. Men det ironiske var at jeg plutselig kjente noen voldsomme ryggsmerter som var starten på et gallesteinsanfall, og det av noe focaccia- og olivenbrød jeg spiste til lunsj. Er veldig forsiktig med mengden fett på ferie for å slippe unna smerteanfall, og det var merkelig at akkurat dette skulle utløse det, og denne gangen varte det i 12 timer uten at medisiner virket. Får håpe det var den "runden" jeg får på denne ferien...

Onsdag kveld spiste vi inne på strandrestauranten, og der slapp vi heldigvis unna myggen. Nettilgang er alltid spennende på ferier, og her måtte vi sitte i fellesområdet. Der var det plenty med ungdom som satt og spilte nettbaserte spill, så nettet var overbelastet og tregt. (Derfor legges denne bloggen ut i Venezia fredag morgen.) Torsdag morgen kom vi oss ganske tidlig avgårde, og kunne starte kjøreturen inn til Venezia hvor vi skulle være en natt.

Og sånn har vi det i bilen... Karoline slapper av og hører på musikk, Andreas underholder seg i tillegg med litt spilling på mobil. Svein kjører, mens jeg strikker. Her har jeg akkurat startet på Tove Fevangs sommerklut nr 3, fint med enkle mønstre som repeteres, det egner seg for bilstrikking.

Vi hadde valgt å kjøre veien langs kysten, og det var kanskje ikke det beste valget. Det var mye tungtrafikk, og de holder en maksfart på 80 km/t. Og veistandarden var litt som siste strekk til Sørlandet, dvs toveis, så jeg synes det gikk litt tregt. Men så nærmet vi oss Venezia, med det litt spesielle sumplandskapet. Vi fikk heldigvis en av de siste plassene i det nærmeste p-huset, tok med de to minste koffertene, og tok båten inn til Venezia. Der var vi også litt kjappe - min feil, jeg hoppet på første og beste båt... Så vi kjørte ikke inn via kanalene, men rundt byen og kom inn fra utsiden av Venezia. Svein og jeg var i Venezia i -94, og da husker vi begge hvordan vi ankom Canal Grande, så det var litt ergelig at Karoline og Andreas ikke fikk wow-opplevelsen da de kom inn til byen. Men så åpenbarte kanalene seg, vi nærmet oss Markusplassen, og vi var klar for et knapt døgn i denne vakre byen.