Den uforglemmelige kvelden

På tampen av denne dagen legger jeg ut noen bilder fra Oslo i går. Det ble en uforglemmelig kveld, sterk, og egentlig umulig å beskrive.

Da vi sammen med tusener av andre gikk til Rådhusplassen gispet vi omtrent over folkehavet. Det tok en tid før vi kom inn på plassen, og det var ekstremt sterkt å se hvor langt borte det var fylt opp med rosebærende Osloborgere, tett i tett. Selvsagt kunne det ikke bli noen marsj, 250.000 mennesker var rett og slett for mange, men det ble en fantastisk stund med appeller, musikkinnslag, spontan og felles sang.

Hvor mange ganger Til ungdommen og Ja, vi elsker ble avsunget spontant før appellene er ikke godt å si. Noen ganger skjedde det samtidig, siden det ikke var noen forsangere. Det å høre appeller fra kronprinsen, statsministeren, AUF-lederen og ordføreren var sterkt, og spesielt kronprinsens tale imponerte og rørte meg. Det å høre den mens man "er der" er noe helt annet enn å høre det gjennom tv-ruta. Barn av regnbuen var en av flere sanger vi sang, og Lillebjørn Nilsens tekst var så passende og relevant i den situasjonen vi er i nå.

Da vi skulle gå fra plassen ble vi oppfordret til å passe på hverandre, ta oss god tid, kose oss og spre blomstene over hele byen. Og det skjedde til gangs! Jeg har aldri sett Oslo så vakker, og det var utrolig å gå rundt i gatene.

Overalt var det blomster - roser i alle farger, solsikker og andre blomster - festet, hengt opp, lagt ned - på alt fra lyktestolper, stukket inn i murer, spredd utover fontenen i Spikersuppa, på trær, politibiler og selvsagt på alt som var av statuer. Ja, det er jo vist fram i hele dag på tv-skjermen. Men det som ikke kan formidles via tv er hvordan det var å gå rundt i en by fylt med blomster, og for å sitere kronprinsen "gater fylt av kjærlighet". Kanskje kan det virke upassende, men vi kunne ikke hjelpe for at vi etterhvert gikk smilende rundt og gleden brøt fram. Og det så ut som de fleste rundt oss hadde det på samme måten.

Vi valgte i likhet med mange andre å legge våre roser på riksløven. Den plassen ble vi enige om tidlig på vandringen fra Rådhusplassen.

For tredje kveld på rad tok vi turen ned til Domkirken. Og havet som vi trodde ikke kunne bli større av roser, blomster og lys var nå enormt. De som kom med blomster og lys måtte gå bak kirken, det var rett og slett ikke plass til mer denne kvelden.

De ytre sperringene var åpnet, så vi gikk til Youngstorget. På sperringene var det blitt en rosevegg, og bak kunne vi se høyblokka i Regjeringskvartalet.

Det har vært noen døgn vi aldri vil glemme. Det startet med sjokk, gru og sinne, utviklet seg til dyp sorg og mange tårer, gled over til en sterk følelse av sterkt samhold og stor stolthet, og et håp og en tro på framtida. Og til sist kom også gleden.