Døgnene vi aldri vil glemme

Den lange fredagen - det forferdelige døgnet - Norges 9/11. 22. juli 2011 vil få mange kallenavn i framtiden, og vi kommer vel alle til å huske denne fredagen og disse siste døgnene så lenge vi lever. I likhet med at alle amerikanere kan gjøre rede for hvor de var da det smalt 9/11, vil vi huske hvor vi var og hvordan vi fikk nyheten denne fredagen.


Vår familie satt med glade larkollinger klar til quizmesterskap, da den grufulle nyheten kom. Og snart kom bildene av et Oslo, vår egen by, som en krigssone. Jeg har både fryktet og ventet at byen en gang ville bli utsatt for terror, men i likhet med alle andre hadde jeg regnet med at en muslimsk terrororganisasjon ville stå bak. Det grusomme som senere skjedde denne dagen med massakren av barn og ungdom på Utøya utført av en hatefull "nasjonalist" var det vel ingen som i sine villeste fantasier noen gang kunne forestille seg at vi skulle oppleve.

Vi satt timer foran pcskjermene og fikk med oss nett-tv-sendinger og det meste av nyheter på nett, og vi var fylt med sinne, sjokk og snakket oss gjennom alle følelser. Tårene kom først neste morgen, da vi våknet til de fryktelige nyhetene om titalls på titalls av barn og unge drept. Det var ikke til å bære.


I går reiste vi hjem litt tidligere enn beregnet. Vi ville hjem til byen vår, se det som hadde skjedd, gå i sentrumsgatene. Og i sentrum denne lørdagskvelden var vi ikke alene. Osloborgere gikk stille i gatene, stoppet opp ved sperringene hvor unge soldater sto vakt. Og i stillheten kjente vi tryggheten og samholdet mellom alle vi gikk i gatene med. Fra alle byens nasjoner, fra alle religioner - og det var godt.

De fryktelige døgnene har også vært gode på mange måter. For vi kan være så stolte av landet vårt! Tapre ungdom med omtanke for hverandre, omsorgsfulle mennesker som har reddet liv, lett, hjulpet og trøstet, politikere fra alle partier som har vist seg som samlende og trygge i en vanskelig tid, og selvsagt en medfølende og deltagende kongefamilie. Om vi har sett de fryktelige resultatene av den verste menneskelige ondskap på fredagen, har vi de siste dagene sett sporene av de uendelige mengder av kjærlighet, godhet og omtanke som bor i mennesker.

Og den vakre messen i Domkirken i dag. Gjerningsmannen skulle bare visst. Hvordan ondskapen hans fører til et enda større samhold, mer varme og et samfunn som vi kan være stolte av å være en del av. De som har tapt det kjæreste de har, går en fryktelig vond og vanskelig tid i møte. Men det må være en trøst i det smertefulle å ha en samlet og sørgende nasjon i ryggen.

"Mitt lille land"/YouTube