Takk for alt, kjære snille Pappa!

Det har vært stille fra meg lenge her på bloggen. Siste innlegg ser jeg er fra søndag 9. september. Den dagen var jeg og familien en tur i butikken for å rydde, da jeg fikk en telefon fra sykehjemmet. Pappa var kjørt til Ullevål sykehus med lungebetennelse. Vi forsto med en gang alvoret i det, og dro raskt hjem, og snart var jeg underveis til sykehuset med Mamma og søsteren min. Der lå Pappa på observasjonsposten omgitt av masse ledninger og apparater, og vi trodde vel alle at det gikk mot slutten for ham.

 

Det skulle bli en lang og slitsom sykdomstid for ham og oss. Han hadde dobbeltsidig lungebetennelse og blodforgiftning i kroppen, men fikk igangsatt medisinsk behandling. Etter noen dager var det tilbake til sykehjemmet, før han ble sendt tilbake til Ullevål. Han var på isolatavdeling i en drøy uke, hvor han fikk fantastisk pleie og vi hadde mange fine stunder. Det var bla sterkt da jeg en lørdag tok med salmebok og begynte å synge og be for ham, og det ble noen veldig spesielle timer. Et par dager senere fylte han 81 år, og hele familien var samlet rundt sykesengen hvor vi sang for ham. Da var han ganske klar og satte tydelig pris på å se oss alle rundt seg. Etter ti dagers behandling på Ullevål var det tilbake til sykehjemmet, og vi trodde at han ville bli der framover. Slik ble det ikke. Han fikk en liten opptur, bla en veldig klar dag hvor han så tydelig kjente Aina og meg igjen, noe som var godt og rørende etter at han tilsynelatende hadde glemt oss i alzheimersykdommen. En ny nedtur kom, han pådro seg nemlig lungebetennelser på nytt og nytt fordi han aspirerte, dvs fikk inn vann og medisiner i lungene. Langt fremkomne demente mister svelgfunksjonen, og antakeligvis var det noe som hadde rammet ham.

 

Onsdag 3. oktober ble Pappa igjen akutt dårligere, og han ble kjørt til Ullevål med ambulanse. Aina og jeg kjørte dit og kom til ham rett etter innleggelsen, og vi fikk snakket med legene. Det var nå klart at alt håp var ute for Pappa, han hadde tegn på multiorgansvikt, og all medisinering, drikke og næring ble avsluttet. Vi tilkalte sykehuspresten, og Aina og jeg hadde en god stund med Pappa hvor han var klar. Senere på ettermiddagen var også Aina og Mamma der med presten, og Pappa var igjen klar mens de var der. Dagen etter fikk vi snakket med overlegen som forklarte oss mer om tilstanden, og han forsikret at det nå ikke ble noe mer fram og tilbake mellom sykehjem og sykehus. Pappa skulle få bli på Observasjonsposten på Ullevål til det var helt slutt. Han fikk kun morfin med skopelamin, og det ble noen lange og tunge dager og netter. Jeg satt i en stol torsdagsnatten og sov, og neste kveld fikk Pappa nytt rom. Et stort dobbeltrom hvor jeg fikk seng ved siden av ham. Etter å ha hatt et par dager hvor han var veldig dårlig, kom en opptur lørdagen. Da kom hele familien etter tur, også Karoline og Andreas, og Pappa var klar i timevis fra tidlig morgenkvist. Han satte tydelig pris på at vi var der, og vi syntes vi kunne ta bilder av ham sammen med oss som et minne.

Alle undret seg over at Pappa var så sterk, for han holdt ut i dag etter dag. Tirsdagen merket vi at han ble stadig svakere, og Aina bestemte seg for å bli der over natten sammen med meg. Litt over midnatt onsdag 10. oktober merket vi at pusten forandret seg, og noen minutter på halv ett trakk han sitt siste åndedrag med Aina og meg ved siden av. Jeg var så glad og takknemlig for at vi fikk være der hos ham helt på slutten, og at jeg fikk dele de siste dagene og nettene sammen med ham. 

For en uke siden hadde vi bisettelsen i Mortensrud kirke, og det ble et vakkert farvel med Pappa. Vi sang de samme salmene vi hadde sunget for ham den siste tiden, og det var vakre musikkstykker og solosang. Bla av Speiderbønnen som Pappa har levd etter, helt siden speidertiden sin i ung alder.

Blomstene fra oss i familien synes vi ble vakre, holdt i røde roser for kjærligheten, orkideer som Pappa var så glad i, lyng som innslag fra naturen og eføy.

Det var tungt både fysisk og psykisk å bære kisten ut av kirken. Men vi fikk tatt et vakkert farvel med Pappa, som fikk en rolig og god avslutning på livet, tross alt. Det var et langt sykeleie, men da fikk vi også mye tid til å tatt avskjed og få sagt alle de gode ordene og takket ham, så han fikk høre det før han gikk bort.

Takk for alt, kjære snille Pappa! Jeg vil alltid huske deg i takknemlighet!